Mitt ønske om å bli elev var meget stort og da jeg grunnet over mine skuffede forhåpninger og tanken på at jeg ville være invalid resten av livet, var jeg utenfor flokken og til tider knurret mot Guds forsyn som på denne måten plaget meg. Om jeg hadde åpnet mine tanker til min mor, kunne hun ha belært, beroliget og oppmuntret meg; men jeg skjulte mine urolige følelser for min familie og venner da jeg fryktet ad de ikke ville forstå meg. Den lykkelige tillit til min Frelsers kjærlighet som jeg hadde nytt i løpet av min sykdom var forsvunnet. Mine utsikter til verdslige fornøyelser var tilintetgjort og himmelen så ut til å lukke seg for meg.