Jeg syntes ikke at det er noe tap å avstå fra slike ting som bare etterlater en ubehagelig ånde og en vemmelig smak i munnen. Er det virkelig selvforsakelse å slutte med slike urene ting, og gå over til en tilstand der alt er så søtt som honning? Er det et savn å være fri for en vemmelig smak i munnen og uten å føle et knugende trykk i maven? Jeg har fått mer enn nok av dette i tiden som er gått. Gang på gang har jeg besvimt med mitt barn i armene. Men nå merker jeg ikke noe til disse anfallene. Skulle jeg kalle det et savn å gi avkall på dette, når jeg kan stå foran dere så kjekk som jeg er i dag? Det finnes neppe en av hundre kvinner som kan klare det anstrengende arbeidet som jeg har. Men jeg har handlet etter prinsipper og ikke etter innskytelser. Jeg handlet fordi jeg trodde at Gud ville godkjenne det skritt jeg aktet å ta. Jeg ønsket å få en bedre helsetilstand, forat jeg kunne ære Gud på en bedre måte i mitt legeme og i min ånd, som hører Gud til.