Men man hadde en ordning som gikk ut på at den som ikke kunne betale for sin kone, fikk vise hva han dugde til. Han fikk anledning til å arbeide for sin utkåredes far i et tidsrom som skulle svare til størrelsen på medgiften som ble krevd. Dersom frieren var trofast i tjenesten, og ellers viste seg verdig, fikk han datteren til hustru. Som regel fikk hun da den medgift faren hadde mottatt. Men både i Rakels og leas tilfelle beholdt Laban den medgiften de skulle ha hatt. Det var dette de hentydet til da de sa like føt avreisen fra Mesopotamia: "Han har jo solgt oss og selv fortært det han fikk for oss."