Et speidende blikk
Den unge mannen vender svinehjorden og skolmene ryggen og retter fra nå av blikket mot hjemmet. Skjelvende av svakhet og segneferdig av sult sleper han seg framover. Han har ikke noe han kan skjule fillene sine med. Men elendigheten har overvunnet stoltheten, og han skynder seg av sted for å tigge om en tjenerjobb der han en gang var barn i familien. Lite hadde vel den lystige og lettsindige ungdommen som i sin tid gikk ut gjennom porten fra farsgården, tenkt på den lengselen og smerten han etterlot i farens hjerte. Mens han danset og festet sammen med villstyrige kamerater, bekymret han seg så visst ikke stort om skyggen som dermed var falt over hjemmet. Etter mange år borte i det fremmede trasker han igjen sin trette og smertefulle gang mot hjemmet. Og også nå er han uvitende om noe vesentlig. Han vet ikke at det er en som stadig speider mot det fjerne, en som venter for å Se om gutten hans kanskje skulle være på vei hjemover. Lignelsen sier det enkelt, men klart: "Da han ennå var langt borte, fikk faren se ham." Kjærligheten er utrolig skarpsynt. Ikke en gang de mange årene i synd, med den nedverdigelse og vansiring som gjerne følger med, kan hindre faren i å skjelne sønnens skikkelse. "Og han syntes inderlig synd på ham. Han løp sønnen i møte, kastet seg om halsen på ham og kysset ham." Det var en lang og ekte omfavnelse.