Daniel vaklet ikke i sin troskap mot Gud, og han bevarte alltid selvkontrollen. Hans verdige og ærbødige oppførsel førte til at den hedenske hoffmannen som hadde oppsynet med ham, fikk «velvilje og godhet» for ham. De samme egenskapene preget alle sider av hans liv. På kort tid ble han rikets høyeste embetsmann. Under flere herskere og senere da riket falt og et nytt rike tok makten, viste han så stor visdom og statskløkt, en så fullkommen takt, høviskhet og ekte godhet i tillegg til troskap mot sine prinsipper at selv hans fiender «ikke [var] i stand til å finne noen grunn til å klage på ham eller noe galt å si om ham» (Dan 6,5).