I det vi nærmet oss vårt hjem i Portland, traff vi noen mennesker som arbeidet på gaten. De samtalte med hverandre om alminnelige emner, men mine ører var døve for alt annet enn Guds pris, og deres ord kom til meg som takk og gledefull hosianna. Jeg vendte meg da til min mor og sa: Hvordan kan det ha seg at alle disse menneskene priser Gud og de har ikke vært på leirmøtet. Jeg forstod da ikke hvorfor tårene samlet seg i min mors øyne og et ømt smil lyste opp I hennes ansikt da hun lyttet til meine enkle ord som fikk henne til erindre en lignende erfaring hun selv hadde hatt.