Hvis denne ordningen var blitt vedtatt, ville det i virkeligheten ha betydd at man gikk med på at trosfrihet bare skulle gjelde i Sachsen der reformasjonen var innført. I hele den øvrige del av kristenheten ville fri forskning og reformatorisk trosbekjennelse ha vært forbrytelser som måtte straffes med fengsel og kjetterbål. Kunne de gå med på at trosfriheten bare skulle gjelde lokalt? Kunne de godta en erklæring om at reformasjonen nå hadde vunnet sin siste tilhenger, at grensen var satt for videre virksomhet og at romerkirken fortsatt skulle herske overalt hvor den nå hadde makten? Kunne reformatorene da hevde at de var uskyldige i de tusenvis av menneskers blod som under en slik ordning ville bli ofret i katolske land? Det ville være å svikte evangeliets sak og de kristnes frihet i denne avgjørende skjebnetimen.» – Wylie, b.9, kap.15. Da ville fyrstene heller «ofre alt, sitt fyrstedømme, sin makt og enda sitt liv.» – D´Aubigné, b.13, kap.5.