Skjelvende av forbauselse og fortvilelse hørte den blinde, gamle faren om det bedraget han var blitt offer for. De fothåpninger han så lenge hadde hatt, var knust, og han hadde en sterk følelse av den skuffelsen hans eldste sønn ville oppleve. Likevel stod det klatt for ham at der var Guds forsyn som hadde krysset hans planer og iverksatt det han selv hadde prøvd å forhindre. Han husket englenes ord til Rebekka, og tross den synd Jakob hadde gjort seg skyldig i, var Isak klar over at han var best skikket til å fullføre Guds hensikt. Mens velsignelsens ord var på leppene hans, hadde han følt Åndens inspirasjon. Nå da han kjente alle enkelthetene, bekreftet han den velsignelsen han alt hadde uttalt over Jakob uten selv å vite om det: "Jeg... velsignet ham! Han skal også være velsignet."