Da Esau fikk øye på den lidende krøplingen, løp han frem mot ham, "omfavnet ham og falt ham om halsen og kysset ham, og de gråt". Ved synet av dette ble endog de hardbarkede krigerne dypt grepet. Selv om Esau hadde fortalt dem om drømmen han hadde hatt, kunne de ikke riktig forstå den forandringen som hadde skjedd med ham. De la merke til patriarkens hjelpeløshet, men ante ikke at denne svakheten var blitt hans styrke.