Ifølge egyptisk lov måtte enhver som satt på faraonenes trone, være medlem av presteskapet, og som rronarving måtte Moses innvies i statsreligionens mysterier. Der var presrene som hadde ansvaret for dette. Selv om Moses var en ivrig og oppmerksom elev, lot han seg ikke bevege til å ta del i avgudsdyrkelsen. Han ble truet med at dette kunne koste ham tronen, og at hans pleiemor ikke ville vite av ham hvis han fortsatt holdt fast på hebreernes religion. Men Moses var urokkelig i sitt forsett om ikke å tilbe noen annen gud enn himmelens og jordens skapet. Han innledet ordskifte med prestene og dem som kom for å tilbe, og påviste hvor tåpelig deres overtroiske tilbedelse av livløse ting var. Ingen kunne gjendrive hans argumenter eller forandre hans beslutning. Inntil videre ble hans fasthet tolerert på grunn av hans posisjon og den gunst han nøt både hos kongen og folket. "I tro nektet Moses, da han ble stor, å være en sønn av Faraos datter. Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn å leve en kort tid i syndig nytelse. Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt. Han så nemlig frem til lønnen som ventet.,,'