Da Moses rakte ut staven, delte vannet seg, og Israel gikk midt igjennom havet på tørr bunn, mens vannet stod som en mur på begge sider. Lyset fra ildstøtten skinte over de skummende bølgetoppene og opplyste veien som skar seg som en mektig fure gjennom havet og forsvant i mørket på den andre bredden. "Egypterne satte etter og fulgte dem til midt ut i haver, alle Faraos hester, hans vogner og hestfolk. Men ved morgenvaktens tid skuet Herren fra ild- og skystøtten ned på egypternes leir, og han forvirret egypternes leir." Den merkelige skyen ble forvandlet til en ildstøtte like for øynene deres. Totdenen drønner og lynene glimtet. "Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høte, ja dine piler fløy hit og dit. Din tordens røst lød i stormvirvelen, lyn lyste opp jorderike, jorden bever og skalv."' Egypterne ble grepet av angst og forvirring. Midt i elementenes ville opprør hørte de røsten fra vredens Gud, og de prøvde å snu og flykte tilbake til bredden de hadde forlatt. Men Moses rakte igjen ut staven, og de atskilre vannmassene fosset frådende ned over egypterhæren som ble oppslukt i det svarte dypet.