Da Moses gikk i forbønn for Israel, glemre han sin frykt på grunn av sin dype interesse og kjærlighet overfor dem han hadde vært Guds tedskap til å gjøte så meget fot. Herren lyttet til hans uselviske bønn og oppfylte den. Gud hadde satt sin tjener på prøve for at han kunne vise sin ttofasthet og kjærlighet til dette villfarne, utakknemlige folket. Og Moses hadde bestått prøven med glans. Hans intetesse for Israel skyldtes ikke noe selvisk motiv. Folkets ve og vel betydde mer fot ham enn petsonlig æte, og mer enn det å bli stamfat til et stort folk. Gud så med velbehag på hans trofasthet, hans hjettelag og hans hederlighet. Fotdi han var en tro hytde, fikk han den store oppgaven å føre Israel tilløftets land.