Mens Saul ivrig ventet på å få David i sin makt, fikk han høre hva som hadde skjedd. I stedet for å oppfatte det som en refselse fra Gud, ble han enda mer forbitret og sendte andre folk av sted. Men også disse ble overmannet av Guds Ånd og gav seg til å profetere i likhet med de første utsendingene. Kongen sendte så ut en tredje gruppe. Men da de kom sammen med de øvrige profetene, kom også de under guddommelig innflytelse, og de talte profetisk. Saul bestemte seg da for å dra av sted selv, for hans glødende hat til David hadde fullstendig makt over ham. Han var fast bestemt på ikke å vente lenget med å drepe ham. Så snart han traff på David, ville han selv ta livet av ham, hva enn følgene måtte bli. En engel møtte ham på veien, og Guds Ånd tok fullstendig kontroll over ham. Idet han gikk videre, fremsa han bønner til Gud, mens han profeterte og sang salmer. Han profeterte om Messias, verdens gjenløser som skulle komme. Da han nådde frem til proferens hjem i Rama, tok han av seg ytterklærne som var tegn på hans høye rang, og under innflyrelse av Guds Ånd lå han foran Samuel og profetelevene. Folk flokket seg sammen for å være vitne til denne underlige hendelsen, og ryktet om kongens opplevelse ble spredr vidt omkring. Slik gikk det til at det også mot slutten av Sauls regjeringsrid ble sagt om ham: "Er også Saul blant profetene?"