Det var gått tre dager siden David og hans menn hadde kommet tilbake til Siklag. Mens de var opptatt med å bygge opp igjen husene som var blitt ødelagt, ventet de med engstelse på å få høre hvordan det hadde gått i slaget mellom Israel og filisttene. Plutselig kom en budbæter inn i byen "med sønderrevne klær og jord på sitt hode". øyeblikkelig ble han ført frem for David. Han bøyde seg ærbødig for ham som et uttrykk for at han betraktet han! som en mektig fyrste, og at han trengte hans hjelp. David spurte ivrig hvordan det hadde gått i krigen. Flyktningen fortalte at Saul var slått og at både han og Jonatan hadde falt. Men han nøyde seg ikke med å gi en nøktern skildring av det som hadde skjedd. Han tenkte vel som så at David var fiendtlig innstilt mot den mannen som hadde forfulgt ham så hensynsløst, og nå håpet han på å bli hedret som Sauls banemann. Han skrøt av at han i kampens hete hadde funnet Israels konge såret og hardt presset av fienden, og at han på kongens oppfordring hadde gjort det av med ham. Han hadde tatt med seg kongesmykket som Saul hadde på hodet, og et armbånd av gull, og leverte det til David. Han følte seg sikker på at disse nyhetene ville bli mottatt med glede, og at han selv ville bli rikt belønnet for sin innsats.