Den moralske smaken hos dem som tilber i Guds hellige hus, bør høynes, foredles og helliges. Dette er blitt sørgelig forsømt. Betydningen av dette er blitt oversett, og følgen et at uorden og mangel på ærbødighet er blitt fremherskende og Gud er blitt vanæret. Når menighetens ledere, predikanter og medlemmer, fedre og mødre, ikke har hatt en opphøyet oppfatning angående denne sak, hva kan man da vente av uerfarne barn? De samler seg altfor ofte i klynger, borte fra foreldrene som burde ha tilsyn med dem. Til tross for at de står der for Guds ansikt og hans øye hviler på dem, griper de til lettsindighet og spøk. De hvisker og ler, er likegyldige, uærbødige og uoppmerksomme. Sjelden blir de undervist om at predikanten er Guds sendebud, at det budskapet han bringer, er et middel som Gud bruker til frelse for sjeler , og at det for alle som har den forrett å få adgang til det å blir en duft fra liv til liv eller fra død til død.