Men å, da våre edle Henry døde, i en alder av seksten. [Henry N. Whites død inntraff i Topsham, Maine den 8 desember 1863.] Da vår herlige sanger ble båret til graven og vi ikke lenger hørte hans tidlige sangrøst, ble vårt hjem ensomt. Både foreldrene og de to etterlatte sønnene følte slaget meget sterkt. Men Gud trøstet oss i vårt smertelige tap og med tro og mot gikk vi fremad i det arbeidet han har gitt oss, i et strålene håp om å møte våre barn som har blitt revet fra oss i døden, i den verden hvor sykdom og død aldri vil komme. I august 1865 ble min mann plutselig rammet av lammelse. Det var et tungt slag, ikke bare for meg selv og mine barn, men for Guds sak. Menighetene ble frarøvet både min manns arbeid og mitt eget. Satan triumferte når han så sannhetens arbeid ble hindret på denne måten. Men, takk Gud! - han har ikke fått lov til å ødelegge oss. Etter å ha vært avskåret fra alt aktivt arbeide i femten måneder, vågde vi oss sammen ut enda en gang for å arbeide blant menighetene.