Jeg hadde aldri bedt offentlig og hadde kun sagt noen sjenerte ord i et bønnemøte. Det ble nå vist meg at jeg skulle søke Gud ved våre små samlinger. Jeg torde ikke av frykt for å bli forvirret og ikke være i stand til å uttrykke mine tanker. Men plikt ble så maktpåliggende innprentet i mitt sinn da jeg forsøkte å be i det skjulte at det virket som om jeg spottet Gud fordi jeg ikke adlød hans vilje. Fortvilelse overveldet meg og i tre lange uker trengte ingen lysstråle gjennom mørket som omgav meg.