Alle i vår familie var interessert i læren om Herrens snare komme. Min far hadde lenge blitt ansett som en av støttene i metodistmenigheten hvor han bodde, og hele familien hadde vært aktive medlemmer; men vi la ikke skjul på vår nye tro, selv om vi ikke utbasunerte den for andre ved upassende anledninger, eller viste noen uvennlighet (41) mot vår menighet. Likevel avla metodistpastoren oss et særskilt besøk og grep anledningen til å underrette oss om at vår tro og metodismen ikke kunne samstemme. Han spurte ikke om våre grunner til å tro som vi gjorde, heller ikke henviste han til bibelen for å overbevise oss om vår villfarelse; men han fastslo at vi hadde tilegnet oss en ny og fremmed lære, som metodistkirken ikke kunne akseptere.