I mitt arbeide ble jeg oppfordret til å motstå fremgangsmåten til noen som ved deres fanatisme bringer skam over Guds sak. Disse fanatiske mennesker så ut til å tro at religion bestod i stor sinnsbevegelse og larm. De vil tale på en måte som ville irritere ikke-troende og få dem til å hate dem og trospunktene de forfekter; da vil de glede seg over at de ble forfulgt. Ikke-troende kan ikke se noen sammenheng i deres fremgangsmåte. Brødrene var noen steder forhindret i å samles til møter. De uskyldige led sammen med de skyldige. Jeg bar på et bedrøvet og tynget hjerte mye av tiden. Det virket grusomt at Kristi sak skulle bli skadet ved disse uforstandige menneskers framgangsmåte. De fordervet ikke bare deres egne sjeler, men satte en skamplett på saken, som ikke var lett å fjerne. Og Satan elsket å få det slik. Det passet han fint å se sannheten (67) behandles av uhelliggjorte mennesker; å ha den blandet med villfarelse og da få det hele trampet ned i støvet. Han så triumferende på Guds folks forvirrede og spredte tilstand.