Da de var sammen etter Hans himmelfart, var de ivrige etter å legge frem sine bønner for Faderen i Jesu navn. I høytidelig ærefrykt bøyde de kne i bønn og gjentok løftet: «Hvis dere ber Faderen om noe, skal Han gi dere det i Mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i Mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen.» (Joh.16,23-24) De rakte troens hånd høyere og høyere opp med den mektige påstand: «Kristus Jesus døde, ja mer enn det, Han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og Han går i forbønn for oss.» (Rom.8,34) På pinsefesten fikk de talsmannen som Kristus hadde omtalt med disse ord: Han «skal være i dere». Og Han hadde videre sagt: «Det er det beste for dere at Jeg går bort. For dersom Jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går Jeg bort, da kan Jeg sende Ham til dere.» (Joh.14,17; 16,7) Etter den tid skulle Kristus ved Sin Ånd fortsatt bo i Sine barns hjerter. Deres forening med Ham var mer inderlig enn mens Han personlig var sammen med dem. Lyset, kjærligheten og kraften fra Kristus strålte frem fra dem på en slik måte at menneskene «undret seg». (Apg.4,13) De visste at de hadde vært sammen med Jesus.