I den angstfylte natten ved Jabbok-elven, da ødeleggelsen syntes uunngåelig, hadde Jakob lært hvor fåfengt menneskelig hjelp er, og hvor nytteløst det er å sette sin lit til legemlig styrke. Han så klart at hjelpen bare kunne komme fra ham som han hadde syndet så alvorlig mot. Hjelpeløs og uverdig som han var, klynget han seg til Guds løfte om barmhjertighet med en angrende synder. Dette løfte var hans eneste sikkerhet for at Gud ville tilgi og ta imot ham. Før ville himmel og jord forgå før det ordet kunne svikte. Dette holdt ham oppe under den forferdelige kampen.