Ved daggry fikk israelittene se alt som var igjen av sine mektige fiender de brynjekledte likene av egyptiske soldater som lå langs stranden. På en eneste natt var de blitt fullstendig befridd fra den fryktelige faren. Den store, hjelpeløse folkemengden, slaver som var uvant med krigføring, kvinner, barn og kveg, med havet foran seg og den mektige egypterhæren som presset på bakfra, hadde sett hvordan veien åpnet seg gjennom havet. De hadde vært vitne til hvordan fienden var blitt overvunnet i det øyeblikk da seieren syntes sikker. Gud alene hadde utfridd dem, og nå vendte de seg til ham i takknemlighet og tro. Deres følelser fant uttrykk i lovsang. Guds Ånd hvilte over Moses idet han ledet folket i en jublende takkesang, den første og en av de mest opphøyde som verden kjenner: