Tilfluktsstedene lå slik til at de kunne nåes i løpet av en halv dag fra et hvilket som helst sted i landet. Veiene dit skulle holdes i god stand. Langs hele ruten skulle der settes opp skilter med ordet "Tilflukt" skrevet med store, tydelige bokstaver, så den som var på flukt, ikke behøvde å bli forsinket et eneste øyeblikk. Hvem som helst, enten han var hebreer, fremmed eller tilfeldig gjest, kunne søke tilflukt i disse byene. Den uskyldige måtte ikke bli drept som følge av en overilet handling. På den annen side skulle ikke de skyldige slippe straff. Flyktningen hadde krav på å få saken prøvet av de respektive myndigheter. Bare dersom han ble funnet uskyldig i overlagt drap, skulle han få beskyttelse i tilfluktsbyen. De skyldige ble utlevert til hevneren. De som hadde krav på beskyttelse, kunne føle seg trygge bare innenfor de anviste områdene. Den som beveger seg utenfor disse stedene, og ble funnet av blodhevneren, måtte bøte med livet fordi han hadde tilsidesatt Herrens forskrifter. Først når øverstepresten døde, kunne de som hadde søkt ly i tilfluktsbyene, vende tilbake til sin eiendom.