David stod på slottet og speidet ut over hovedstaden - "en glede for all jorden, . . . den store konges stad".' Han grøsset ved tanken på at byen skulle bli skueplass for blodsutgytelse og ødeleggelse. Skulle han mobilisere de borgere som fremdeles var tro mot ham, og forsvare Jerusalem, eller skulle han tillate at byen druknet i blod? Han tok sin beslutning. Den utvalgte byen skulle ikke bli utsatt for krigens redsler. Han ville dra ut av byen, og deretter sette folkets troskap på prøve ved å gi dem anledning til å komme til unnsetning. I denne krisetimen var det hans plikt både mot Gud og folket å håndheve den myndighet som himmelen hadde gitt ham. Krigens utfall fikk bli Guds sak.