Kong Ferdinand, som representerte keiseren i riksdagen, forstod at ordningen ville føre til alvorlig splittelse dersom man ikke fikk fyrstene til å godta og støtte den. Han prøvde seg med overtalelses kunster, for han visste at maktbruk overfor slike menn bare ville gjøre dem enda mer ubøyelige. Han tryglet fyrstene om å godkjenne ordningen, og forsikret dem om at de da ville gjøre keiseren til lags. Men disse trofaste menn anerkjente en myndighet som stod over jordiske herskere, og svarte rolig: «Vi vil lyde keiseren i alt som kan bidra til å bevare freden og Guds ære.»8