Utsendingene fra Jerusalem hadde spurt Johannes: «Hvorfor døper du?» og de ventet på svaret. Idet han lot blikket gli ut over folkeskaren, kom det plutselig glød i øynene hans. Ansiktet lyste opp, og han ble gjennomtrengt og grepet av en dyp bevegelse. Med hendene utrakt ropte han: «Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.»