Da Jesus i synagogen leste fra profeten, stanset han like foran det siste som stod om Messias' gjerning. Etter å ha lest ordene: « ... og rope ut et nådens år fra Herren», unnlot han å lese «en dag med gjengjeld og straff fra vår Gud». Dette var like sant som den første del av profetien, selv om Jesus ikke nevnte det. Men dette utsagnet var noe som hans tilhørere frydet seg over, og som de lengtet etter skulle oppfylles. De forkynte straffedommer over hedningene, men forstod ikke at deres egen skyld var enda større enn andres. De hadde selv det største behov for den barmhjertighet de var parat til å nekte andre. Denne dagen i synagogen da Jesus stod iblant dem, var deres anledning til å ta imot kallet fra himmelen. Han som «gjerne vil vise miskunn»,2 ville med glede ha frelst dem fra den ødeleggelsen som deres egne synder kalte ned over dem.