Etter å ha blitt forsonet med at min mann ikke ville bli frisk fra sin langvarige sykdom mens han var inaktiv, og at tiden var kommet for meg til å gå ut å bære mitt vitnesbyrd for folk, besluttet jeg å reise til det nordlige Michigan, med min mann i hans sterkt svekkede tilstand i vinterens strengeste kulde. Det krevde ingen liten grad av moralsk oppmuntring og tro på Gud for å få meg til å beslutte å risikere så mye, men jeg visste at jeg hadde et arbeid å gjøre og for meg var det som om at Satan var bestemt på å holde meg fra det. Jeg hadde ventet lenge for at vårt fangenskap skulle opphøre og fryktet at dyrebare (104) sjeler ville mistes på grunn av denne forsinkelsen. Å være borte i lengre tid fra marken var for meg verre enn døden og skulle vi reise av gårde kunne vi bare omkomme. Så den 19. desember 1866, forlot vi Battle Creek i en snøstorm mot Wright, Michigan. Min mann utholdt reisen på 145 kilometer bedre enn jeg fryktet og virket å ha det like godt da vi nådde vårt mål som da vi forlot Battle Creek.