Mitt sinns lidelser ble intense. Noen ganger torde jeg ikke å lukke mine øyne en hel natt, men ville vente inntil min tvillingsøster hadde sovnet, da forlot jeg stille min seng og knelte ned på gulvet og bad stille med en umælende sjelekamp som ikke kunne beskrives. Redselen for et evig brennende helvete var alltid for meg. Jeg visste at det ville være umulig for meg å leve lenge I denne tilstanden, og jeg torde ikke å dø og møte syndernes fryktelige skjebne. Med hvilken misunnelse betraktet jeg ikke dem som innså deres godkjennelse hos Gud! Hvor dyrebar syntes det kristne håp for min fortapte sjel! |