Disse selv-sendte budbærerne er en forbannelse for saken. Oppriktige sjeler får tillit til dem. De tror de er under Guds ledelse og samarbeider med menigheten. Derfor lar de dem foreta kirkelige ordinasjoner. Når plikten til å gjøre de første gjerninger går opp for dem, lar de seg døpe av dem. Men når sannheten kommer for en dag, som den selvfølgelig vil gjøre, og de forstår at disse menneskene ikke er hva de utgav seg for å være, Guds kalte og utvalgte budbærere, blir de plaget og angrepet av tvil med hensyn til budskapet de har mottatt. De føler at de må lære alt på nytt. Fienden plager og forvirrer dem med hensyn til de erfaringer de har hatt, om Gud har ledet dem eller ikke, og de slår seg ikke til ro før de blir døpt på nytt og kan begynne forfra igjen. Det er mere anstrengende for Guds budbærere å komme til steder hvor disse selv-sendte arbeiderne har vært, enn å komme til uberørte misjonsmarker. Guds tjenere må oppføre seg likeframt, handle åpent og ikke dekke over urett. For de står mellom de levende og de døde og må gjøre regnskap for sin trofasthet, sitt kall og den innflytelse de øver over den flokken som Herren har gjort dem til tilsynsmenn over.