Kvinnen hadde stått skjelvende av frykt foran Jesus. Da han sa: "Den av dere som er uten synd, han skal kaste den første stein på henne", hadde hun følt at hun ble dømt til døden. Hun turde ikke se opp på Frelserens ansikt, men ventet bare stille på dommen. Forbauset så hun at anklagerne hennes forlot stedet tause og forvirret. Og så lød disse håpefulle ordene i ørene hennes: "Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer!" Hjertet hennes var knust, og hulkende kastet hun seg ned for Jesu føtter. Der gav hun uttrykk for sin takknemlige kjærlighet og bekjente med bitre tårer sine synder.