De som bekjenner seg til å være den levende Guds tjenere, må være villige til å være tjenere for alle, isteden for å bli opphøyet over sine brødre. De må ha en vennlig, høflig fremtreden. Hvis de begår feil, skulle de være rede til å bekjenne det fullt ut. Ærlige hensikter kan ikke aksepteres som unnskyldning for ikke å bekjenne feil. En slik bekjennelse vil ikke minske menighetens tillit til budbæreren, og han vil gå foran med et godt eksempel. Det vil fremme en bekjennende ånd i menigheten og vil styrke båndene av samhørighet. De som bekjenner seg til å være lærere, skulle være et mønster på gudfryktighet, sakttmodighet og ydmykhet, og med en vennlig ånd vinne sjeler for Jesus og Bibelens sannheter. En Kristi budbærer skulle være ren i tale og handling. Han skulle alltid ha for øye at han forvalter inspirerte ord, en hellig Guds ord. Han må også huske at flokken er betrodd ham, og at han må legge frem dens sak for Jesus og be for den, som Jesus ber for oss hos Faderen. Jeg ble vist det gamle Israels barn, og så hvor rene og hellige prestene i helligdommen måtte være, fordi de i sin gjeming kom i nær forbindelse med Gud. De som er tjenere må være hellige, rene og uten lyte, ellers vil Gud tilintetgjøre dem. Gud har ikke forandret seg. Han er like så hellig, likeså nøyeregnende som han alltid har vært. De som bekjenner seg til å være Jesu tjenere skulle være menn med erfaring og ekte gudsfrykt. Da vil de til enhver tid og på alle steder kunne utøve en hellig innflytelse.