Da ble Paulus og de andre fangene truet av en skjebne som var verre enn selve skibbruddet. Soldatene forstod at det var umulig å passe på fangene mens de tok seg til land. Hver og en ville ha nok med seg selv. Om noen av fangene ble borte, ville de som stod ansvarlig for dem, miste livet. Derfor ville soldatene drepe alle fangene, noe romersk lov tillot. Meningen var å drepe fangene med en gang, hadde det bare ikke vært for ham som de stod i så stor takknemlighetsgjeld til. Offiseren Julius visste at det var på grunn av Paulus alle om bord var blitt reddet. Han forstod også at Gud var med ham. Derfor var han redd for å gjøre Paulus noe vondt. "Han gav ordre til at de som kunne svømme, først skulle kaste seg over bord og komme seg i land. Så skulle de andre komme etter, noen på planker og andre på vrakrester. På denne måten kom alle velberget i land." Navneopprop viste at ingen var savnet.