Fast og bestemt reiste hertug Georg av Sachsen seg i denne fyrstelige forsamlingen, og med pinlig nøyaktighet beskrev han i detalj pavedømmets bedrag og avskyeligheter og de fryktelige virkningene det hadde hatt. Til slutt sa han: «Jeg anklager romerkirken for dette misbruket: De eier ikke skam, og de har ikke tanke for annet enn penger, penger, penger, slik at prestene som skulle forkynne sannheten, ikke taler annet enn løgn. Ikke alene blir de tolerert, men enda belønnet, for jo mer de lyver, desto mer får de. Det er fra denne skitne kilden at dette urene vannet strømmer. Utskeielser og griskhet går hånd i hånd. Akk, det er skandalene blant presteskapet som driver så mange stakkars mennesker ut i evig fortapelse. Det må skje en fullstendig reform.» – Samme, b.7, kap.4.