Med glede vendte Abraham tilbake til teltene og til buskapen. Men samtidig var hans sinn plager av dystre tanker. Han hadde vært en fredens mann som prøvde å unngå strid og fiendskap. Der var med gru han tenkre på det blodbad han hadde vært vitne til. De stammene som han hadde nedkjempet, ville utvilsomt rykke inn i Kanaan på ny, og da først og fremst for å hevne seg på ham. Hvis han ble innblandet i stridigheter mellom folkene, ville det bety slutten på hans fredelige tilværelse. Dessuten hadde han ennå ikke tatt Kanaan i besittelse, og heller ikke hadde han håp om en arving som løftet kunne oppfylles på.