"Jeg vil lovsynge Herren, for han er høyt opphøyet; hest og mann sryrtet han i havet. Herren er min styrke og lovsang, og han ble meg til frelse; han. er min Gud, og jeg vil prise ham, min fars Gud, og jeg vil opphøye ham. Herren er en stridsmann, Herren er hans navn. Faraos vogner og hans hær kastet han. i havet, og hans utvalgte vognkjempere druknet i det Røde Hav. Avgrunner skjulte dem, de sank som sten i dype vann. Din høyre hånd, Herre, er herliggjort i kraft, din høyre hånd, Herre, knuser fiender. . . . Herre, hvem er som du blant gudene? Hvem er som du herliggjort i hellighet, forferdelig å love, underfull i gjerning? . . . Du fører ved din miskunn her det folk som du forløste; du leder dem ved din kraft til din hellige bolig. Folkene hører det, de skjelver. . . . Forferdelse og redsel faller over dem, ved din arms velde blir de målløse som sten, mens ditt folk drar frem, Herre, mens det folk drar frem som du har vunnet deg. Du fører dem inn og planter dem på din arvs berg, det sted du har skapt deg til bolig, Herre, den helligdom, Herre, som dine hender har grunnlagt."