Da de nærmet seg leiren, så de hvordan folket ropte og danset rundt avgudsbildet. Det var en scene av hedensk villskap, en etterligning av avgudsfestene i Egypt. Dette var totalt forskjellig fra den høytidelige og ærbødige tilbedelse av Gud. Moses var lamslått. Han hadde nettopp vært i Guds nærhet, og selv om han hadde fått varsel om det som fant sted, var han ikke forberedt på at Israel hadde falt så dypt. Han ble grepet av harme. For å vise sin avsky for deres forbrytelse, kastet han stentavlene fra seg, og de gikk i srykker like for øynene på folket. Med dette gav han til kjenne at slik de hadde brutt pakten med Gud, hadde han brutt pakten med dem. Moses gikk rett inn i leiren, banet seg vei gjennom den hujende mengden, grep fatr i avguden og kastet den på ilden. Så knuste han den til støv som han strødde i bekken som rant ned fra fjellet. Etterpå lot han folket drikke vannet. På den måten viste han hvor fullstendig verdiløs den guden var som de hadde dyrket.