Bestemmelsen om at Israel ikke skulle komme inn i Kanaan på førti år, var en bitter skuffelse for Moses og Aron, Kaleb og Josva. Likevel aksepterte de Guds avgjørelse uten å protestere. Men de som hadde klaget over Guds handlemåte og gitt uttrykk for at de ville dra tilbake til Egypt, gråt og sørget fordi de gikk glipp av de velsignelser de hadde ringeaktet. Tidligere klaget de uten grunn. Nå hadde de virkelig noe å gråte for. Hvis de hadde sørget over sin synd da de ble gjort oppmerksom på den, ville denne dom aldri ha blitt uttalt over dem. Men nå sørget de over straffen. Deres sorg var ikke uttrykk for virkelig anger, og derfor ble heller ikke dommen omgjort.