Kontrasten mellom Jesus og øversteprestene mens de snakket sammen, var påfallende. Den stolte og fremtredende geistlige embetsmannen i templet var kledd i en praktfull og kostbar drakt. På hodet hadde han en funklende tiara. Hans holdning var majestetisk. Håret og det lange, bølgende skjegget var sølvhvitt av alder. Hans opptreden skapte ærefrykt hos dem som så ham. Foran denne ærverdige personen stod himmelens konge, uten pryd eller ytre prakt. Klærne hadde merker etter reisen, og ansiktet var blekt og bar preg av langvarig sorg. Likevel uttrykte det en verdighet og godhet som stod i merkverdig motsetning til øversteprestens hovmod og selvtilfredshet og den atmosfære av harme som omgav ham. Mange av dem som var vitne til Jesu ord og gjerninger i templet, bevarte minnet om ham som en Guds profet. Men etter hvert som folkestemningen snudde til fordel for Jesus, tiltok prestenes hat mot ham. På en klok måte hadde Jesus unngått de snarer som ble lagt for ham. Det var et ytterligere bevis på hans guddommelighet, men det gav bare deres harme ny næring.