På dette tidspunkt mottok vi en alvorlig oppfordring til å delta i prestemøtet i veststaterne. Da vi leste disse rørende appellene gråt vi over dem. Min mann ville til si til mig, "Ellen vi kan ikke delta i disse møtene. I beste fall kunne jeg nok ta vare på meg selv under en slik reise, men blir du svak hva kan jeg da gjøre? Men, Ellen, vi må reise;" og da han var ved å si det, var hans tårefulle sinnsbevegelse ved å avbryte hans setning. På den andre side, da vi overveiede vår dårlige helsetilstand og tingenes tilstand i veststatene, følte vi at brødrene trengte vårt arbeid, ville jeg til å si: "James, vi kan ikke komme til disse møtene i veststatene men vi er nødt til å ta av sted." På dette punkt så flere av våre trofaste brødre vår tilstand og tilbød å reise sammen med oss. Dette var nok til å avgjøre saken. Med våre nye hestevogn forlot vi Greenville den 29.august for å delta i generalforsamlingen i Wright. Fire grupper fulgte med oss. Reisen var ganske god og meget behagelig i selskap med forståelsesfulle brødre. Møtet var en seier.