Torsdagen stod vi opp klokken 4 om morgenen. Det hadde regnet om natten og regnet fremdeles, likevel våget vi å begynne å ri til Bellows Falls, en reise på førti kilometer. De første seks kilometer var ekstremt tunge, da vi valgte et privat kjørespor gjennom jordene for å unngå de bratte bakkene. Vi red over stener og pløyet jord og ble nesten kastet ut av sleden. Ved soloppgang løyet stormen av og vi hadde en god fart på sleden da vi nådde den offentlige vei. Været var meget mildt; vi har aldri før hatt en så vakker dag å reise i. Da vi nådde Bellow Falls, fant vi ut at vi var en time for sent til ekspresstoget og en time for tidlig til lokaltoget. Vi kunne ikke komme til St.Albans før klokken ni om kvelden. Vi tok plass i en fin vogn, så spiste vi vår middagsmat, nøt vår enkle reise. Vi la oss deretter til å sove dersom vi kunne.