Mennesker som er utvalgt av Gud til å arbeide for denne sak vil gi bevis på deres høye kall og vil anse det for å være deres høyeste plikt å vokse og bli bedre inntil de blir dyktige arbeidsfolk. Idet de viser et alvor for å forbedre de talenter som Gud har betrodd dem, vil de bli hjulpet på en forstandig måte. Men den oppmuntring de får bør ikke ha noe preg av av smiger, for Satan selv vil gjøre tilstrekkelig av den slags. Mennesker som tror at de har en plikt til å forkynne bør ikke straksvende seg selv og deres familier til brødrene for å få underhold. De er ikke berettiget til dette før de kan vise til gode frukter fra deres gjerning. Det er nå fare for å skade unge forkynnere og de som kun har litr erfaring med smiger og ved å løse demfra livets byrder. Når de ikke preker bør de gjøre hva de kan for å hjelpe seg selv. Dette er den beste måten å prøve deres kall til å preke på. Hvis de ønsker kun å preke for å bli støttet som predikanter og menigheten tilsikter en nøkternlinje, vil de snart miste byrden og forlate forkynnergjerningen til fordel for merelukrativeforetak. Paulus, den mest veltalende forkynner, ble mirakuløst forvandlet av Gud til å gjøre et særskilt arbeide, avholdt seg ikke fra å arbeide. Han sier: ”Inntil denne stund har vi både sultet og tørstet og manglet klær; vi blir mishandlet; vi er hjemløse; vi arbeider hardt med våre hender. Skjellerde oss ut, velsigner vi; forfølger de oss, finner vi oss idet.” 1.Korinter 4,11.12. ”Ei heller fikk vi mat hos noen uten vederlag, men vi arbeidet under slit og møye natt og dag for ikke å ligge noen av dere til byrde.” 2.Tessaloniker 3,8.