Noen syntes å tro at den eneste hensikten Gud har kalt budbærere ut på misjonsmarken for, er at de skal komme løpende på deres befaling og bære dem i armene. De tror at deres aller viktigste oppgave er å ordne opp i sine ubetydelige problemer og vanskeligheter, som de har brakt seg selv opp i på grunn av uforstandige handlinger. De gir etter for fiendens fristelser og viser en hård, kritiserende ånd overfor dem de omgås. Men hvor er de hungrende får da? De sulter av mangel på livets brød. De som kjenner sannheten og har akseptert den, men som ikke adlyder den - hadde de gjort det ville de blitt spart for mange av disse prøvelsene - holder budbærerne tilbake. Den egentlige oppgaven som Gud har kalt dem ut på misjonsmarken for, blir ikke oppfylt. Guds tjenere gremmer seg, og deres pågangsmot minker på grunn av slike forhold i menigheten. Enhver skulle bestrebe seg på ikke å legge så mye som vekten av en fjær til deres byrde, men oppmuntre dem og be for dem. Hvor mye mer oppløftet ville de ikke være, hvis alle som bekjente seg til sannheten kunne se seg omkring og prøve å hjelpe andre, isteden for å kreve så mye hjelp selv. Følgen av dette blir at når Guds tjenere kommer til de mørke steder, hvor sannheten ennå ikke er blitt forkynt, er de mismodige, fordi deres søsken utsetter seg selv for unødvendige prøvelser. På toppen av dette må de holde ut motstandernes vantro og fordommer, samt å la seg bli tråkket på av noen.