Men andre så annerledes på det. Det faktum at disse skikkene kunne «danne bro over kløften mellom Roma og reformasjonen», (Martyn, vol.5, s.22) så de som et avgjørende argument for å avskaffe dem. De betraktet dem som et tegn på det slaveriet de var løst fra, og som de ikke hadde lyst til å oppleve på nytt. De pekte på at Gud i sitt Ord har fastlagt reglene for gudstjenesten, og at mennesker ikke har rett til å ta noe fra eller legge noe til. Det store frafallet begynte nettopp med at man ville sette kirkens autoritet i stedet for Guds autoritet.