Da håpet ble til skuffelse, mistet de Jesus av syne. Likesom Maria ved graven, ropte de: «Fordi de har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt Ham.» Joh 20,13. Nå så de Ham igjen. Han var i Det aller helligste som deres medlidende øversteprest, og Han skulle snart åpenbare seg som konge og befrier. Lyset fra helligdommen forklarte fortiden, nåtiden og framtiden. De visste at Gud hadde ledet dem ved sitt ufeilbare forsyn. Selv om de, i likhet med de første disiplene, ikke hadde forstått budskapet de forkynte, var det likevel riktig på alle punkter. Gud ville at de skulle forkynne det, og arbeidet hadde ikke vært forgjeves. De var «gjenfødt til et levende håp» og frydet seg «med en usigelig glede full av herlighet.» 1 Pet 1,3.8.