Ved kveldstid den andre dagen var han kommet langt hort fra farens telt. Han kjente seg som en utstøtt, og han visste at alle plagene skyldtes hans egen feilaktige handlemåte. Fortvilelsens mørke senket seg over sinnet, og der var så vidt han våger å be. Men han var så ensom at han følte et sterkere behov for Guds beskyttelse enn han hadde følt noen gang tidligere. Med gråt og ydmyk. het bekjente han sin synd og bad om et tegn på at han ikke var helt forlatt. Men hans sorgtunge hjerte fant ingen trøst. Han hadde mistet all selvtillit, og han frykter for at hans fedres Gud hadde forkastet ham.