Hebreerne var blitt advart mot å slutte forbund med avgudsdyrkerne i Kanaan, og folkets ledere begynte å tvile på om utsendingene snakket sant. "Kanskje I bor her inidt iblant oss," innvendte de. Men til dette svarte utsendingene: "Vi vil være eders tjenere." Josva spurte dem så like ut: "Hvem er I, og hvor kommer I fra?" De gjentok det de før hadde sagt, og tilføyde som bevis på at de snakket sant: "Her ser I vårt brød. Det var varmt da vi tok det med oss hjemmefra til reisekost den dag vi drog av sted til eder. Men se nå hvor tørt og smuldret det er. Og her ser I våre vinsekker. De var nye da vi fylte dem, men nå er de sprukket. Og her ser I våre klær og sko. De er blitt utslitt på denne lange, lange reise." Dette gjorde utslaget. "Herren spurre de ikke til råds. Og Josva tilsa dem fred og gjorde pakt med dem om at de skulle få leve. Og menighetens høvdinger tilsvar dem det." Slik ble avtalen inngått. Tre dager senere kom sannheten frem. Da fikk israelittene vite at "de hørte hjemme der i nærheten og bodde midt iblant dem". Gibeonittene visste at det var uråd å motstå hebreerne og hadde derfor brukt list for å redde livet.