Det var gått noen år siden folket hadde bosatt seg i de områdene de var blitt tildelt, og nå begynte de samme synder å florere som Israel tidligere var blitt straffet for. Josva merket at alderdommen begynte å ta på kreftene, og han var klar over at arbeidsdagen snart var slutt. Men ranken på folkets fremtid gjorde ham urolig. Det var med en sterkere interesse enn den som en far føler, at han talte til folket idet de samlet seg omkring sin aldrende leder. "I har sett alt hva Herren eders Gud har gjort med alle disse folk Som han drev ut for eder; for det var Herren eders Gud som stred for eder." Kanaanittene var rikrignok blitt undertvunget. Likevel hadde de fremdeles en betydelig del av det landet som Israel hadde fått løfte om. Josva formante folket til ikke å slå seg til ro og glemme Herrens befaling om å gjøre det helt av med disse avgudsdyrkende nasjoner.