Selv om han var utpekt til å styre folket, var han ikke i stand til å styre sin egen familie. Eli lot sønnene sine gjøre som de selv ville. Han ønsket fred og ro og brukte ikke sin myndighet til å rette på barnas dårlige vaner og tilbøyeligheter. Heller enn å gå i rette med dem og straffe dem, gav han etter for deres ønsker og lot dem få sin vilje. Han burde ha betraktet oppdragelsen av sønnene som en av sine viktigste plikter. I stedet anså han det for å være av underordnet betydning.