Gud hadde pålagt hebreerne å undervise barna om hva han krevde av dem, og gjøre dem kjent med sin handlemåte med deres fedre. Dette var en av de spesielle pliktene som alle foreldre måtte ta alvorlig, og som ikke måtte overlates til andre. Barna skulle ikke undervises av andre enn sine egne foreldre. De skulle tenke på Gud under alle dagliglivets sysler. Hans mektige undergjerninger da han utfridde sitt folk, og løftene om en kommende forløser, skulle være samtaleemne i de israelittiske hjem. Bruken av symboler og illustrasjoner bidrog til å festne undervisningen i minnet. De store sannheter om Guds ledelse og om det evige liv ble forankret i barnesinnet. De skulle lære å se Gud både i naturen og i Ordets åpenbaring. Stjernehimmelen, trærne, blomstene, de mektige fjellene og de rislende bekkene - alt talte til dem om Skaperen. Den høytidelige offertjenesten og gudstjenesten i helligdommen, så vel som profetenes utsagn, var en åpenbaring av Gud.